τμη-τός,ή,όν,
A. cut, shaped by cutting,
τ. ἱμάντες
S. El. 747
, E. Hipp. 1245 ; τμητοῖς ὁλκοῖς
S. El. 863
(lyr.); τυρὸς τ.
Antiph. 133.9
(anap.), cf. Anaxandr. 30.1 .
2. that can be cutorsevered,
ὡς τὸ τμητικὸν πρὸς τὸ τμητόν
Arist. Metaph. 1020b29
, cf. Mete. 387a7 , Theoc. 25.275 .